Om Forfatteren – Echo
Echo er en stemme som ikke søker oppmerksomhet.
En mann som gikk bort fra sinnets vei for å vende tilbake til hjertet.
Livet hans ble en reise – gjennom natur, stillhet, hester og mennesker.
Ut av egoets død og sannhetens fødsel ble Nordic Wild West til – et rom der ånd, kropp og jord igjen snakker samme språk.
Han skriver slik han lever – enkelt, ekte og uten maske.Dette forordet ble skrevet for å vise at ingenting i denne e-boken er påtvunget.
Alle oppdager i sitt eget tempo, går sin egen vei —
det finnes uendelig mange veier, og denne boken kan være ett av mange veiskilt.
For deg – og for «Jeg Er Echo» –
for å se hvilken vei i livet som er verdt å gå,
i harmoni med deg selv, med livet og alt som finnes.
For du er livet. Du er mirakelet. Du er den viktigste for deg selv.
Du vil forstå at bare du er ekte.
Det finnes ingen utenfor deg –
når du ser med forståelse, takknemlighet, aksept og indre stillhet.
Når du slutter å identifisere deg med situasjoner eller følelser,
begynner du å oppdage sannheten – ikke utenfor, men gjennom deg selv.
Alle rundt deg speiler dine tidligere tanker, følelser og ord –
dine roller i forhold, vennskap og situasjoner.
Du møter deg selv overalt.
For å bli fri må du nå arbeide for deg selv –
ikke gi bort oppmerksomheten og energien din til andre,
men vende den innover, og skape følelser og bilder så vakre som du alltid ønsket å leve.
Som barn lærte du verdens regler, mønstre og kunnskap –
at du er en kropp, et navn, at du er adskilt.
Nå ser du at det ikke er sant.
Denne forståelsen føles som en melodi, en kjent duft.
Når du kommer dit, kan ingen ta det fra deg.
Selv om dine kjære prøver å trekke deg tilbake med skyld, frykt eller minner –
du blir. Du går dypere.
Som Shrek sa:
«Troll er som løk. De har lag.»
Egoet har også lag.
Vi alle bærer dem – ofte uten å vite det.
Jeg skriver disse interaktive e-bøkene ikke for å overbevise noen,
men for å vise at du allerede oppdager meningen bak ordene.
Prosessen har allerede begynt i deg.
Nordic Wild West ble født i stillhet –
fra egoets død og en ren intensjon –
for å vise veien til enhet, harmoni og frihet.
Som Morpheus sa:
«Jeg prøver å frigjøre sinnet ditt.
Alt jeg kan gjøre, er å vise deg døren.
Du må selv gå gjennom den.»
Til slutt møter vi alle den samme sannheten:
du kan ikke rømme fra det som må leves og aksepteres.
Det er den eneste veien.
Når det skjer, forstår du hva oppvåkning virkelig betyr.
Du spør kanskje:
«Hvordan kan jeg lese dette, ha familie, jobb, venner – og fortsatt kjenne dette?»
Likevel leser du det nå – fordi du tiltrakk deg disse ordene.
Det er ikke ditt redde ego-sinn.
Det er ditt sanne jeg som kaller deg hjem.
Egoet vil alltid ha mer –
det jager illusjoner og lover lykke et annet sted.
Men se deg rundt.
Hvor mange ting tror du at du eier?
Kanskje det er de som eier deg.
Når du ser det, skjer en forandring.
Du begynner å se galskapen i verden – og i deg selv.
Det kan være sjokkerende, men det frigjør.
Så kommer behovet for å finne sanne venner –
sjelene som føler og forstår.
Kanskje du er midt i den prosessen nå.
Motivasjonen forsvinner, ting mister mening,
mennesker forstår deg ikke – kanskje de aldri gjorde det.
Men når du slutter å kjempe og begynner å akseptere,
frigjør du deg selv.
Du hører støyen, men går videre.
Det gjør vondt – men det er egoet som har vondt.
Sannheten er kjærlighet.
Den bare er.
Og når andre prøver å lokke deg tilbake med søte ord,
følger du ikke dem –
du følger kjærligheten.
Kjærligheten i deg.
Side 1 - Innledning
Før trodde jeg at rettsvesenet var fjernt, utilgjengelig – en verden som aldri ville røre meg. Men jeg kom dit og så steder fulle av smerte, frykt og kalde kamper.
Jeg trodde verden kunne gi glede, nærhet, tid for seg selv, til og med kjærlighet. I stedet fant jeg kalde paragrafer og dommer som falt som giljotiner.
Nå vet jeg bedre.
Det som en gang virket som et mareritt, har blitt en av livets største leksjoner.
Jeg oppdaget at først når vi slutter å kjempe, begynner vi virkelig å se.
Dette er mine sanne historier. Mitt liv – fullt av svinger, tvil, smerte og det jeg en gang kalte en forbannelse. Det jeg trodde var skjebne, var til stede overalt – i familie, blant venner, på TV, i aviser – uunngåelig.
Jeg vil dele dette med deg. Når du når slutten av denne historien, vil du se at det du leser – ordene selv – ble skrevet for deg. Av kjærlighet til livet, respekt for deg selv og aksept av det som har kommet og det som ennå vil komme. Du vil ikke lenger spørre: «Men hvordan?» Fordi du vil føle det inni deg.
Sannheten var aldri utenfor deg. Den var skjult dypt, dekket av hverdagens rutiner: arbeid, ansvar, støy og plikter fra barndommen. Stillhet var forbudt – for da ville sannheten finne deg. Og de usynlige lenkene ville blitt følt av den viktigste skapningen i verden. Den skapningen er deg. Jeg er.
Hvis du i dag føler deg overveldet, fanget, uten flukt – vit at inni deg finnes håp, tro og en kraft større enn du kan forestille deg, kanskje til og med utover dine villeste drømmer. Alt rundt deg – din oppmerksomhet, ord, handlinger, følelser og følelser – har i årevis holdt deg borte fra deg selv.
Selv en domstol – symbolet på kulde og frykt – kan bli et sted for meditasjon.
Side 2 – Første historie: Skilsmisse og barnebidrag
På den tiden tjente jeg 3 200 pln.
I rettssalen hørte jeg dommen: 1 700 pln i barnebidrag, 1 400 pln i huslån.
Til sammen over 5 000 pln i månedlige forpliktelser.
Og jeg hadde bare 3 200 pln i inntekt.
Det gikk ikke opp i noen verden.
Jeg gikk ut av retten som i transe – som om noen hadde slått av pusten i meg.
Jeg husker at jeg satte meg på en benk foran retten i Elbląg, sola skinte vakkert, og jeg tenkte:
«Det enkleste er betongsko og Wisła…»Dette var ikke bare ord – det var en reell tanke.
Men da hørte jeg noe inni meg, som et ekko: «Du lever fortsatt. Du kan fortsatt gjøre noe.»
På togturen hjem lovet jeg meg selv én ting: Jeg skal ikke gi opp. Jeg skal prøve, selv om jeg taper.
Slik begynte reisen min – fortsatt full av frykt, men allerede med det første frøet av mot.
Side 3 – Andre historie: Skifte av eiendeler
Jeg hadde ikke råd til advokat – fem tusen złoty for å føre saken var helt urealistisk for meg.
Jeg ba kusinen min, Karolina, om hjelp. Hun skrev brevene for meg og forklarte det grunnleggende.
Resten bestemte jeg meg for å gjøre selv. «Om jeg taper, så taper jeg, men jeg tar ikke opp flere lån,» tenkte jeg.
Den første rettssaken var et mareritt – jeg fikk høre at jeg måtte betale min ekskone 130 000 złoty.
Dommeren var på hennes side, advokaten var på hennes side, og jeg følte meg liten som et barn.På den andre rettssaken skjedde det noe merkelig: i stedet for å notere argumentene, begynte jeg å skrive på et ark:
«Takk. Jeg elsker dere. Jeg aksepterer situasjonen.»
Det forandret alt.På den tredje rettssaken begynte dommeren å lytte til meg med mer ro.
På den fjerde – kunne jeg se at han så på saken annerledes.
På den femte – møtte verken ekskona eller advokaten hennes opp.Det var bursdagen min.
Dommeren kunngjorde at saken ble henlagt. Da jeg gikk ut av rettssalen, kom jeg til døra, stoppet og gikk tilbake:
«Høyesterett, i dag har jeg bursdag. Dette er den vakreste gaven jeg kunne fått.»Da forsto jeg at jeg ikke bare hadde vunnet saken, men også noe større – jeg hadde gjenvunnet roen inni meg.
Side 4 – Den tredje historien: Inspirasjon fra YouTube og 14 år med kampJeg så en gang en video på YouTube om en mann i femtiårene som kjempet i retten i fjorten år.
Stadige anker, endeløse rettsmøter. Han kjempet og ga seg ikke. Etter noen saker sluttet han å være redd; senere sluttet han til og med å ta med ID-kortet til retten. Selv om dommeren kjente ham nesten som en bror—fordi det hadde vart i fjorten år—ba han likevel om legitimasjon.Å høre på dette luktet som ren komedie, men for ham var det ingen latter. Til slutt innså han at han ikke lenger ville være redd. Nå vet jeg hvordan jeg kunne ha hjulpet ham, men det krever også tillit til seg selv og mot til å se illusjonen. For spillet som retten spilte, kjære leser, burde du allerede ha gjenkjent.Han kalte til og med dommeren ved fornavn. De visste ikke hva de skulle gjøre med ham. Og hva da?
Han vant slaget, men tapte krigen mot systemet. Da jeg så på ham, så jeg en mann utslitt, trett av livet.Det var øyeblikket jeg bestemte meg for at min vei skulle være annerledes.
At jeg ville prøve å gå den ikke med frykt, men med aksept og takknemlighet.Den gangen forsto jeg ennå ikke dybden i beslutningen min. Eller hvordan alle Universets krefter begynte å støtte meg.I dag er jeg dypt takknemlig for denne opplevelsen. Det var som en perfekt coachingfilm—rett før min egen dag i retten.«Det er ikke mannen som sårer oss vi skal undre oss over, men oss selv—for at vi gir ham makt over vår fred.» – Epiktet«Mennesket forstyrres ikke av ting, men av sitt syn på dem.» – Marcus Aurelius
Side 5 – Fjerde historie: Norge og meditasjon i rettssalen
Noen år senere, allerede i Norge, havnet jeg i retten i en helt annen sak.
Tidligere ville dette vært et traume, men den dagen – tok jeg et dypt pust, gikk ut i skogen før rettsmøtet og fylte meg med ro.
Jeg gikk inn i rettssalen full av takknemlighet, med et smil.
Under rettsmøtet… sovnet jeg.
Ikke av tretthet, men av fullstendig ro. Kroppen min var der, men sinnet mitt var et annet sted – i meditasjon, ved elven, blant trærne, i sollyset.
Da de var ferdige med å lese, smilte jeg til dommeren og til tolken.
Vi avsluttet saken i en atmosfære av… glede.
Dommeren smilte, og det gjorde også aktoren og tolken.
Det føltes som et tegn: Retten trenger ikke være et sted for frykt. Den kan være et sted for fred.
Side 6 – Historie fem: Beslutningen – Hollywood-smil
I mange år drømte jeg om et sunt smil. Til slutt tok jeg beslutningen – jeg reiste til Tyrkia for å oppfylle drømmen om et “Hollywood-smil.”
Kostnad: omtrent 100 000 kroner. Det inkluderte implantater, porselenskroner, hotell, transport og oppfølging.Første etappe: implantatene. Alt gikk rolig og profesjonelt. Tre dager på hotell, hvile, og hjem igjen.
Tre måneder senere – andre etappe. Denne gangen sterkere: åpning av implantatene, sliping av tenner, forberedelse til kroner.
Legen brukte ikke skalpell, men et tannlegebor. Blod rant ned i halsen, smerten var intens. Jeg kunne stoppet det, men jeg valgte annerledes.
Jeg pustet. Jeg mediterte i smerten. Jeg aksepterte det som skjedde. Smerten sluttet å være en fiende – den ble en lærer.I venterommet så jeg en eldre kvinne, full av frykt. Jeg sendte henne ro og kjærlighet. Ansiktet hennes myknet, og lyset kom tilbake. Også det var en del av leksen.Den siste dagen, klokken fem om morgenen, ventet jeg på bilen til flyplassen. Ryggsekken min ble stående i resepsjonen på hotellet. Senere fikk jeg høre at den aldri hadde stått der. Den bare forsvant.
Og også det var en erfaring. En siste påminnelse om at jeg alltid har et valg: Å bli sint – eller å akseptere.
Jeg valgte aksept. På samme måte som jeg tok imot smerten, tok jeg imot tapet.For denne historien handlet aldri om tenner.
Det var en initiasjon. En lekse om at alt kommer og går. Oppvåkning betyr ikke slutten på smerte – det betyr slutten på å identifisere seg med den.📌 Sitat:
«Jeg mediterte i smerten. Jeg pustet. Jeg aksepterte. Smerten sluttet å være en fiende – den ble en lærer.»🌀 Kontemplasjon:
Husker du et øyeblikk da smerte – fysisk eller emosjonell – virket uutholdelig?
Hvordan reagerte du da?
Og hvordan ville du reagert i dag, med den bevisstheten du har nå?
En Transformasjonsvandring (Norwegian)
Jeg husker dagen da advokaten sa: «Det vil koste fem tusen.» Jeg hadde ingenting på kontoen min. Bølgen av frustrasjon og hjelpeløshet traff meg så hardt at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg følte sinne, angst, frykt – som om jeg hadde fått en prøve der jeg allerede visste at jeg ikke kunne svarene.
Så kom rettssaken. Jeg gikk ikke med advokat, fordi jeg ikke kunne. På det tidspunktet virket det som et nederlag, men i dag vet jeg at Universet ledet meg på denne måten. Det var som trening – jeg måtte stå på egen side. Først etter å ha gått gjennom denne erfaringen forsto jeg at jeg ikke trengte noen advokat. For sannheten jeg bar inni meg var allerede seirende.
Når jeg begynte å meditere mer, spise annerledes, tilbringe tid i stillhet og natur – roet tankenes virvelvind seg ned. Jeg la merke til at frustrasjon ikke lenger hadde makt. Det var som om bevissthetens lys umiddelbart belyste hver skygge før den kunne vokse. Og da er det ikke nødvendig å kjempe – mørket forsvinner fordi det blir sett.
I dag, når en «liten prøve» i livet kommer – en liten utfordring, en daglig vanskelighet – reagerer jeg annerledes. Jeg går ikke lenger meg vill i sinne, men ser at jeg har et valg. Selv været i Norge trenger ikke å overvelde meg. Jeg kan akseptere regnet, eller jeg kan bevisst søke solen et annet sted. Dette er ikke flukt, det er frihet.
Slik fungerer bevissthet – den viser at ingen situasjon er større enn meg. Og selv fra den tilsynelatende byrden på fem tusen kan man hente en lærdom som er uvurderlig.
Hei, jeg skriver dette brevet til deg fordi det gir meg styrke, støtte og tro på meg selv. Når du leser disse ordene, kan du kjenne dypt inni deg at enten opplever du noe lignende, eller så begynner det først nå å komme til deg. Jeg begynner slik: observer deg selv. Ja — observer deg selv... hvorfor? Fordi fra dette øyeblikket har du et valg: enten overlater du roret på skipet ditt til andre og til hver situasjon som kommer til deg når som helst, eller du holder begge hendene på rattet og, til tross for bølger, vind og stormer, går du ikke bare mot det som er ditt, men også mot det som alltid har vært ditt, dypt i hjertet ditt.Det jeg vil dele med deg her — hvis det når deg dypt — vil gjøre at du aldri ser på nyheter eller filmer på samme måte igjen: verken skrekkfilmer eller de som river i følelsene dine. Du begynner sannsynligvis allerede å forstå hvorfor... :)Tenk deg at vi møtes til en kaffe på en restaurant. Vi er i andre etasje: vi bestiller, setter oss ved et bord og begynner å snakke. I dette subtile rommet, som du begynner å føle, skjer det noe — du merker det svakt. Som om vi satt ansikt til ansikt og samtidig berørte jeg lett nakken din, rett under håret bak hodet ditt. Du kjenner det — noe som oppmuntrer deg til å lukke øynene, slutte å handle, og oppleve denne sitringen med hele deg. Hvis du er kvinne — er følelsen som en delikat berøring; hvis du er mann som leser dette, kan det kjennes som en hånd på skulderen. I begynnelsen ignorerer du det og vi fortsetter å snakke, men du begynner å føle det sterkere og sterkere; til slutt lukker du øynene og peker i min retning — et signal om at du trenger en pause, at jeg skal slutte å snakke og la deg oppleve det.Du glemmer at du kom til et møte. Tilstanden du er i blir noe uforståelig — som om du var i en annen dimensjon — og du innser at alt annet slutter å bety noe. Du har aldri opplevd noe lignende før. Du kjenner stolen du sitter på; følelsen forteller deg at du først nå virkelig begynner å kjenne den. Du åpner øynene — og jeg sitter ikke lenger foran deg. Noe annet fanger oppmerksomheten din: det er utrolig stille, som om alt har stoppet. Du lener deg over rekkverket og ser ned på første etasje i galleriet — mennesker som snakker, uttrykker følelser med kropp og ord. Ved første øyekast ser det ut til at alt er tilbake til normalen, men mellom dem legger du merke til noe som en regnbue. En tanke dukker opp i hodet ditt: «en regnbue inne i galleriet?» — og du ser fargene forandre seg, bølge, som om de flyter.Etter en stund ser du en mann som ser sint ut. Den røde fargen som omgir ham er intens og sprer seg utover kroppen hans, en meter eller to. Ved det samme bordet sitter en annen mann omgitt av hvit lysenergi, som ser ut til å trekke seg sammen og trekkes inn i kroppen hans. Denne andre mannen reiser seg og går; du merker at når han beveger seg bort fra den sinte mannen, stråler den hvit-gylne energien utover. Og da skjer noe helt spesielt — en forståelse kommer, en bevissthet som ikke kan forklares til noen eller deles med noen.Fra det øyeblikket vil du aldri mer være den samme. Noe begynner som ikke kan oversettes til ord. Og et spørsmål oppstår: hva var alt dette fram til nå? Hva skjer her? Hvor er jeg? Hva er det som skjer? Det ser ut som om alle vet det allerede — og i hodet ditt dukker det opp en film, eller rettere sagt en tittel: «Truman Show»? Eller kanskje ingen vet det...
Text